Feil mann på feil jorde

Fra 4/15.

Tilsvar til Asbjørn Dyrendals omtale av boken Da Gud ble til.

Som forfatter og dramatiker i vel førti år har jeg bare unntaksvis kommentert anmeldelser jeg har fått. Professor Asbjørn Dyrendals forsøk på å anmelde Da Gud ble til i Humanist representerer imidlertid en så grov skivebom at jeg vil be om et tilsvar.

Anmeldere pleier normalt å beskrive forfatterens intensjoner og hvilke tema et verk tar opp. Tidsskriftet Levende historie og avisene Dagens Næringsliv, Dagen og Vårt Land klarte uten problemer å gjøre dette på et greit og forståelig norsk. Men ikke professor Dyrendal, som kommer med en absurd og fullstendig ubegrunnet påstand om at forfatterens ambisjon har vært å skrive hele verdens religionshistorie!

Forfatterens intensjoner har vært langt mer beskjedne enn som så, å se på hvorfor og hvordan den religiøse diktekunsten kan ha oppstått og utviklet seg. En inspirasjonskilde i dette arbeidet har vært den greske filosofen Xenofanes, som skal ha gitt uttrykk for at mennesket har skapt de gudene det trenger. Dette utgjør et viktig tema i boka.

Xenofanes regnes av noen som verdens første vitenskapsmann, siden han søkte fornuftsbaserte forklaringer på hvorfor verden er som den er. Vi har imidlertid bare ettertidens beretninger om hva han sto for og mente, å forholde oss til, ingen skrifter forfattet av Xenofanes selv.

En annen inspirasjonskilde er den tyske hegelianeren Ludwig Feuerbach, som ga uttrykk for at menneskets narsissistiske selvbilde står sentralt i religionene. Også dette er et viktig tema i Da Gud ble til. Formelt er det gudene og demonene som er «hovedpersonene» i religionene, men i realiteten handler De Store Fortellingene mest om hva som er menneskets gudgitte plass i tilværelsen, og hvordan vi skal forholde oss til det guddommelige.

Et tredje tema er hvordan den religiøse diktekunsten i likhet med den verdslige driver med utstrakt gjenbruk, plagiat og omdiktning. At all religiøs diktekunst etter alle solemerker er menneskeskapt, er en av de sentrale tesene i boka. Og at den religiøse diktekunsten på samme vis som den verdslige fortellerkunsten har blitt omdiktet på sin lange reise via handel, kolonisering og erobringskriger.

Boka verken er eller gir seg ut for å være noe religionshistorisk forskningsprosjekt. Den er en forfatters forsøk på å analysere vesentlige sider ved den religiøse diktekunsten, basert på at religionene sannsynligvis utgjør den kanskje tyngste og viktigste delen av den menneskelige kulturarven.

Som forfatter benytter jeg meg naturligvis også av litterære teknikker som å forhøye, fortette og forenkle når jeg skriver, for å gjøre innholdet så lesbart som mulig. Fordi hensikten nettopp ikke er «å skrive hele verdens religionshistorie», men å etablere noen lange linjer og se etter viktige fellestrekk i religionene. En utviklingshistorie der vi bare har ganske få puslespillbrikker for hånden. Vi kommer trolig aldri til å få noe mer enn en forholdsvis beskjeden oversikt over noe så luftig, spekulativt og omskiftelig som den religiøse diktekunsten, som trolig vil eksistere i mange former så lenge det finnes mennesker på jorda.

De mange positive tilbakemeldingene jeg har fått fra leserne av boka, tyder på at de målsetningene som jeg har arbeidet ut fra har blitt oppnådd.

En kulturkollisjon

Denne litterære tilnærmingsmåten for å vurdere og analysere religionene er åpenbart fremmed for professoren, så fremmed at han øyeblikkelig setter i gang med å vise hvordan slike tema egentlig bør håndteres.

I stedet for å anmelde boka skriver han derfor det ene miniforedraget etter det andre for å belære den arme forfatteren og den uopplyste allmuen om diverse tema som professoren er opptatt av, men som til tider er temmelig perifere i forhold til det boka handler om.

Tonen i denne belæringen er så eplekjekk at det minner om en serie med «Hvordan jeg ble så flink»-essays. Dette kunne ha blitt både underholdende og lærerikt, men i motsetning til Petter Wessel Zapffe fremstår professoren som blottet for humor og selvironi.

Og det at Dyrendal fyrer løs med hagle mot en tekst han åpenbart ikke har klart å forstå på dens egne premisser, gjør at haglladningen blir tilsvarende lite treffsikker. Forfatteren får ett og annet hagl i baken, men «anmeldelsen» befinner seg for det meste så langt ute på sitt eget jorde at den i hovedsak fortoner seg som mer eller mindre irrelevant.

Et annet problem er at den professorale skråsikkerheten på ingen måte virker overbevisende. Den frodige, fyndige og fantasifulle norrøne mytologien er et av temaene i boka. Med sin barske humor og sine litterære kvaliteter tilhører norrøn mytologi en av de absolutte høydepunktene innenfor den religiøse diktekunsten.

En vesentlig grunn til dette er at to fascinerende skikkelser står frem som motpolene i det store dramaet som utspiller seg. Odin og Loke har opprinnelig et slags Kain og Abel-forhold til hverandre, som blodsbrødre fra sine unge dager. Dette er limet som binder dem sammen, og får Odin til å holde en beskyttende hånd over Loke de gangene han går for langt i sine mange revestreker.

Begge er sammensatte karakterer. Odin er både en krigerkonge og en lidende, religiøs grubler, mens Loke er en notorisk spilloppmaker og renkesmed, men også en Mørkets fyrste som skal lede jotnene i den siste kampen mot Odin og æsene når Ragnarok bryter ut.

Denne Store Fortellingen er et mesterstykke i aristotelisk dramaturgi, med en protagonist og antagonist som er uhyre interessante i alle de historiene som fortelles om dem. Men ikke ifølge professor Dyrendal, som er «tilbøyelig til å mene at Tor og Frøy nok var litt viktigere, ikke minst i det kultiske liv, enn Loke».

Det fremgår ikke hvilken religionshistorisk regnestav professoren har benyttet seg av for å komme frem til en så underlig konklusjon, som overser et ikke uvesentlig poeng:

At Åsatroen ville bryte sammen som mytologisk fortelling dersom man fjerner Mørkets fyrste Loke fra historien. Tor og Frøy ville ha blitt savnet dersom de ble fjernet, men Den Store Fortellingen ville fortsatt bestå. Men tar man bort Loke, faller Åsatroen som en storslagen, mytologisk beretning sammen som et korthus!

Den samme professorale skråsikkerheten kommer til uttrykk når Dyrendal påstår at forfatteren driver med marxistisk religionskritikk. Undertegnede har absolutt ingen tro på den marxistiske predestinasjonslæren om proletariatets ledende rolle i den uunngåelige revolusjonen og overgangen til et kommende, kommunistisk idealsamfunn. Alle historiske erfaringer så langt har representert et fullstendig havari for den marxistiske læren.

Jeg har gjort rede for mitt utgangspunkt i boka, og gjentatt her at dersom jeg skal trekke frem noen inspirasjonskilder for arbeidet med Da Gud ble til, så står Xenofanes, Aristoteles og Ludwig Feuerbach høyt på listen.

Dette har åpenbart gått professor Dyrendal hus forbi. Men som profesjonell besserwisser vet han råd – forfatteren er marxist! På hvilket grunnlag og med hvilken rett kan professoren komme med slike usanne påstander?

Dyrendal er for øvrig ikke alene om denne formen for «kritikk». En kollega av ham har gitt uttrykk for at jeg er tilhenger av Dawkins’ form for ateisme, til tross for at jeg er åpent kritisk til den i Da Gud ble til.

Hva er det egentlig med disse religionsprofessorene, står de fritt til å slenge ut hvilke ubegrunnede påstander de måtte ønske? Er det proteksjonisme på fagets vegne som ligger bak, her skal ingen utenforstående komme inn og vurdere religionene ut fra andre kriterier enn de som vi er enige om? Slik at professor Dyrendal kan få sitte med sin magiske religionshistoriske regnestav og finne ut hvem som er størst og viktigst av de norrøne gudene i uforstyrret ro?

Dyrendals problem som «anmelder» er at han hopper bukk over hva boka primært handler om, derved gjør han også seg selv ute av stand til å beskrive bokas innhold. I hans frie fortolkning er boka et forsøk på å «skrive hele verdens religionshistorie». Dette sammenlikner han med sin egen innsats som maler på fritiden: «Jeg har nettopp beiset verandaen. Siden det var et nødtiltak utført av en ufaglært, litt for lat fyr i en kort, regnfri periode, ble det brukt bred pensel.» Noe som ifølge Dyrendal uvegerlig førte til mye klatt og søl.

Hensikten med denne personlige historien var åpenbart å gi et spark til forfatterens arbeid med den boka som skulle anmeldes. Dyrendals problem er imidlertid at han overhodet ikke er interessert i forfatterens intensjoner og de temaene som boka dreier seg om, men benytter anledningen til å skrive små foredrag for å vise hvilken flink og kunnskapsrik kar han er.

Som anmelderi betraktet er dette imidlertid også «et nødtiltak utført av en ufaglært, litt for lat fyr i en kort, regnfri periode». Der han gjør det han sannsynligvis er best til, å dosere om ting han kan fra før, enten det nå er relevant eller irrelevant.

 

Kjell Kristensen