Kategorier
Filosofi og etikk Humanisme og ateisme Redaksjonelt

Leder 04/15 – Hvor humanistisk er humanismen?

Humanister har en tendens til å forestille seg at livssynet deres oppsto med renessansen. Da våknet rasjonaliteten og fornuften, etter å ha vært knuget av kristendommen gjennom en lang og mørk middelalder. Deretter har vitenskap og fritenkeri vokst fram i opposisjon mot kirken, og endt opp i dagens livssynshumanisme.

Humanist 04/15

Humanister har en tendens til å forestille seg at livssynet deres oppsto med renessansen. Da våknet rasjonaliteten og fornuften, etter å ha vært knuget av kristendommen gjennom en lang og mørk middelalder. Deretter har vitenskap og fritenkeri vokst fram i opposisjon mot kirken, og endt opp i dagens livssynshumanisme.

Så enkelt er det selvfølgelig ikke.

Som Morten Fastvold viser i dette nummeret av Humanist var renessansen slett ikke noen rasjonalitetens oppvåkning. Tvert imot var renessansen et sammensurium av hermetisk og magisk tenkning. Som Fastvold så treffende beskriver den: som et stort alternativmarked. Historiene om kirkens fiendtlighet mot vitenskapen er også sterkt overdrevet.

For de som oppfatter humanismen som en reaksjon mot kristendommen og kristent hegemoni, er Øyvind Olsholts artikkel om human-etikkens tilblivelse dårlige nyheter. Tvert om viser Olsholt at humanismen slik dette tidsskriftet (og Human-Etisk Forbund forstår den) også har røtter i kristen tenkning.

Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det er slik religioner og livssyn oppstår: Man tar en bit herfra, to biter derfra, vrir litt på bitene og drysser overnoe fra enda et sted. Kristendommen er et perfekt eksempel, klinket sammen som den er av jødisk religion og gresk filosofi.

For en del humanister, spesielt de som har den religionskritikken Even Gran skriver om som en viktig del av sin identitet, vil det kanskje være beklemmende å tenke på våre røtter i hermetisk og kristen tenkning.

Men det er også mulig å snu på flisa, og se dette som noe positivt. For røttene våre viser at humanismen ikke er noen skrivebordskonstruksjon, noe som oppsto da den moderne humanistbevegelsen organiserte seg i etterdønningene av annen verdenskrig.

Tvert om viser humanismens røtter at livssynet vårt vokser ut fra noen av de mest sentrale impulsene og tradisjonene vår sivilisasjon har å by på.

Kanskje kan det også være slik at de dype og viltvoksende røttene gjør humanismen til en mer levedyktig vekst. En vekst som tåler ruskevær.

Av Didrik Søderlind

Didrik Søderlind (f. 1971) er rådgiver i Human-Etisk Forbund og tidligere redaktør for Humanist