Kategorier
Humanisme og ateisme Kritisk tenkning Redaksjonelt Religion

Leder 03/15 – Religion etter religionen

«God is back», hevdes det i aviser og debattbøker. «Gud er tilbake» på norsk. Påstanden er like misvisende samme hvilket språk den fremmes på.

Leder, Humanist 3/15

«God is back», hevdes det i aviser og debattbøker. «Gud er tilbake» på norsk. Påstanden er like misvisende samme hvilket språk den fremmes på.

Saken er at Max Webers klassiske tese om sekularisering, nemlig at religion forsvinner når mennesker blir opplyste, har vist seg å i beste fall stemme sånn halvveis. Det stemmer at opplysning får noen til å miste troen, mens andre bare får en mer opplyst tro. Og som Ingrid Vik viser i dette nummeret av Humanist, er vi kanskje mindre sekulære enn vi liker å tro. Så Gud forsvant egentlig aldri, derfor kan han ikke være tilbake heller.

«Gud er tilbake»-pratet har kanskje noe for seg om vi snakker om den offentlige samtalen. For mens religionsstoff var usexy i mange år, har religion (og da særlig islam) blitt noe avisene skriver om igjen. Det er vel og bra, men gir seg også snodige utslag. Til tider kan det være vanskelig å skille Klassekampen fra Vårt Land.

At det står mer om Gud i avisene betyr likevel ikke at flere tror på ham. Tvert imot er det en realitet at stadig flere mennesker over hele verden slutter å tro på gud(er), overnaturlige makter og liv etter døden. Religionssosiologer har snakket om ateisme som «den skjulte verdensreligionen», og den er i vekst. Om enn ikke så fort som Weber så for seg.

Spørsmålet er hva vi får når tradisjonell religion svekkes.

Noe som fort kan skje, er at vi ender opp med den typen religionserstatninger som Pernille Nordby skriver om i sin artikkel om «helsismen». Helsistene bytter ut Gud og himmelen med sin egen kropp og helse, og gluten- og karbohydratholdige nadverdsoblater med steinalderkost.

Helsismen er eksempel på hvordan man uforvarende kan la det verste i religionene leve videre. I helsismens bisarre påstander om det «naturlige» ser man religiøs irrasjonalisme i fri dressur, og i de konspiratoriske påstandene om legemiddelindustrien ser vi en demonologi verdig de mørkeste avkrokene av middelalderen.

Om du trodde jomfrufødsler og flyvende hester var sprø greier, har du aldri diskutert med vaksinemotstandere.

En mer bevisst måte å forholde seg til religion på etter at troen har svunnet hen ser vi i Andreas Auberts og Årstein Justnes‘ artikler om sekulærbuddhismen. For selv om man ikke tror på religionens løfter om evig liv eller frelse kan man se verdi i religionens praksiser. Det ville jo vært forunderlig om flere tusen år med buddhistisk meditasjon, filosofi og refleksjon ikke inneholdt noe av verdi.

Sekulærbuddhismen blir dermed et eksempel på mennesker som driver med det stadig flere humanister driver med, nemlig å se hva ved religion som bør tas vare på.

Sist, men ikke minst, byr Jesper Petersens artikkel på refleksjoner over hvordan vi mer aktivt ikke-troende, som ikke ønsker å slutte oss til noen religiøs tradisjon uansett hvor sekularisert den måtte være, på et blikk på hvor vantroen står i 2015.

Det er vanskelig å spå, som Tom Egelands omtale av den nye boken om Nostradamus avslører, men dette tidsskriftet har likevel en formening om at det kommer til å bli spennende tider for humanismen.

Av Didrik Søderlind

Didrik Søderlind (f. 1971) er rådgiver i Human-Etisk Forbund og tidligere redaktør for Humanist