Humanisme – en ungdommelig innføring

Hvordan presentere livssynshumanismen for unge mennesker? For eksempel slik. Didrik Søderlind skriver her om humanisme for konfirmasjonsboka Tenk på det. Den ble første gang publisert i Humanist i nr 4/08.

Finnes det en Gud – eller flere guder? Er det et liv etter døden? Finnes det synske mennesker?

Hvis du har tenkt gjennom ett eller flere av spørsmålene ovenfor, og har kommet fram til noe som ligner på svar, så har du sannsynligvis et livssyn. Dersom svarene dine er «neppe», «nei» eller «niks», så er det mulig at humanismen er det livssynet som står deg nærmest.

Ordet «livssyn» er egentlig bare et litt fjongt ord å bruke på summen av ditt syn på verden, på mennesker og på meningen med livet. Så å være sosialist eller konservativ er ikke et livssyn, mens å være kristen, muslim eller humanist er det. (Noen er uenige i at religioner også er livssyn, men for å gjøre denne artikkelen lettere å lese bruker jeg bare ordet livssyn.)

Livssyn vil grovt sett kunne deles inn i to forskjellige typer. De vanligste er religiøse livssyn. Her finner vi kristne, muslimer, hinduer og andre med måter å tenke om verden som inneholder ideer om en eller flere guder, og gjerne et liv etter at kroppene våre dør.

Verdslige livssyn er dem som ikke inkluderer noen gud, men som likevel rommer oppfatninger om verden. I Norge er humanismen en ganske vanlig form for verdslig livssyn.

Det at forskjellige livssyn lever side om side, kan være en kilde til spenninger i samfunnet.

Ikke bare fordi det kan være vanskelig å forene en rekke religiøst bestemte matvaner. Noen religioner påbyr sine utøvere å kun spise kjøtt som er slaktet på bestemte måter, mens andre pålegger de troende å ikke spise kjøtt i det hele tatt. Stort sett kan slike utfordringer løses med litt åpenhet og tålmodighet, men dette er likevel ingen garanti for at vi skal kunne leve sammen i harmoni.

Bare det å velge en tro eller et livssyn kan innebære en kritikk av andre livssyn. Hvis man er jøde eller muslim, er dette en kritikk av de kristnes tro på at Jesus er Guds sønn (selv om muslimer anerkjenner Jesus som en profet). På samme måte mener kristne at jøder ikke forsto at Jesus var den Messias de ventet på, og at muslimenes profet, Muhammad, ikke hadde rett.

Mens humanister, som ved å ikke tro på det guddommelige i det hele tatt, kritiserer både jøder, muslimer og kristne.

Når vi vet hva dette kan medføre – og har medført – av konflikter gjennom historien, er det klart at slike motsetninger kan være en utfordring for et samfunn.

Likevel er det ingen grunn til å overdrive disse forskjellene.

For det første fordi det ikke trenger å være skarpe skiller mellom religiøse og verdslige livssyn. Mange av de religiøse menneskene man møter i dagens Norge tilhører en humanisert og modernisert form for religiøsitet som kan være vanskelig å skille fra mennesker som ikke er religiøse i det hele tatt.

For det andre fordi du, selv når du møter mennesker med livssyn som du oppfatter som veldig forskjellige fra ditt eget, vil oppdage at dere har mer til felles enn man skulle tro. Jøder, muslimer, kristne og humanister (og hinduer, sikher, buddhister og andre) har nemlig langt på vei felles verdier. Alle forsøker å være moralske og etiske mennesker, og alle vil skape et godt samfunn. De uenighetene vi har oss imellom, kan forhåpentligvis løses gjennom de virkemidlene det demokratiske samfunnet gir oss.

Det er nesten så man kan bli litt optimistisk. Kanskje kan vi mennesker lære å leve sammen i fred, tross alt?

Livssyn på sitt beste – og verste

På sitt beste kan et livssyn ikke bare være et nyttig redskap for å orientere seg i en uoversiktlig og komplisert verden, det kan være direkte livsnødvendig. Når noen påstår at han kan helbrede sykdommen din gjennom håndspåleggelse, stoler du på ham, eller går du til legen? Svaret kan faktisk være et livssynsspørsmål. Og hva slags konfirmasjon du velger, kan også være et livssynsspørsmål.

På sitt verste kan et livssyn bli en tvangstrøye som hindrer deg i å tenke selv, og som får deg til å føle mistenksomhet overfor andre mennesker. Derfor må alle livssyn tas med en klype salt og sunn fornuft. For alle livssyn – også de som påberoper seg å stamme fra Gud – er laget av mennesker. Og ting laget av mennesker har en tendens til å være preget av de svakhetene vi mennesker sliter med.

Mange livssyn tar utgangspunkt i tanken om at det finnes en Gud, eller flere guder. Disse gudene har skapt verden og oss som lever i den, og gjennom hellige skrifter og profeter lærer de oss hvordan det er best for oss å leve og hvordan vi bør oppføre oss mot hverandre. Og selv om mange religiøse mennesker i dagens Norge vil tolke disse gudene og hellige skriftene mer som inspirerende fortellinger enn som bokstavelig overnaturlige, mener de likevel at vi bør leve etter det de lærer oss.

Humanismen, derimot, tar sitt utgangspunkt i at disse gudene ikke finnes. Humanister mener at selv om religionene kan inneholde mange gode tanker, så er de ikke de beste moralske rettesnorene for oss mennesker. I stedet setter humanister mennesket i sentrum. Det er dette humanisme betyr: Ordet har en lang og mangslungen historie, men har sin rot i det latinske ordet for menneske.

Ved at humanister stiller seg sterkt tvilende, eller helt avvisende, til at det finnes noen Gud, skiller humanismens bilde av mennesket seg sterkt fra religionene. Humanister tror heller ikke at mennesker har en udødelig sjel som lever videre etter døden, verken i en himmel eller et helvete, eller i et annet legeme.

Omtrent her slutter enigheten om hva humanister tror på og ikke tror på.

For å si noe om hva humanister mener, er like vanskelig som å si hva mennesker med andre livssyn tror og mener. Finnes det egentlig to kristne som er enige om alt? Neppe. Én kristen kan være radikal sosialist, mens en annen kan være konservativ. Én kristen kan tolke Bibelen bokstavelig, mens en annen kan se den som et menneskelig produkt som må tolkes deretter. Likevel er de alle kristne.

På samme måte er det lett å mistenke at det er like mange måter å være humanist på som det er humanister. Det eneste de har felles er nettopp det humanistiske livssynet.

Minimumserklæringen – humanismens grunnmur

Noen religioner har en trosbekjennelse. Dersom en person sier «Jeg bevitner at det ikke er noen guddom utenom Allah og at Muhammad er Hans sendebud», er han eller hun muslim. Kristendommen har flere trosbekjennelser, avhengig av hvilken kirke den kristne tilhører.

Ikke alle religioner har en trosbekjennelse. Humanismen har heller ingen slik, noe som er veldig logisk siden humanismen ikke er noen religion man kan bekjenne seg til. Likevel har humanismen noe som ligner på en trosbekjennelse: En kort formulering som sier noe om hvordan humanismen ser på verden og på mennesket. Denne formuleringen er den internasjonale humanistorganisasjonen International Humanist and Ethical Union IHEUs såkalte minimumserklæring, som lyder som følger:

«Humanismen er et demokratisk, ikke-teistisk og etisk livssyn som fremholder menneskets rett til og ansvar for å forme og gi mening til sitt eget liv. Humanismen avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten.»^[1]

Enklere kan man ikke oppsummere humanismen, med mindre man da bytter ut ordet «ikke-teistisk» med «uten tro på Gud eller guder», som er det «ikke-teistisk» betyr. (Dersom begrepet «ikke-teistisk» er helt gresk for deg, så har du helt rett. Det er faktisk gresk.)

Siden disse to små setningene forklarer hva humanismen er for noe, er de fine å ha som utgangspunkt når man så enkelt som mulig skal forklare hva dette livssynet går ut på. Resten av denne artikkelen skal derfor brukes til å gå gjennom denne erklæringen, ledd for ledd. For forstår du humanistbevegelsens minimumserklæring, forstår du humanismen.

Humanismen er et demokratisk livssyn

Første ledd sier at humanismen er et demokratisk livssyn. Man må nok kjenne litt historie for å forstå hvorfor denne erklæringen, som tross alt skal beskrive et livssyn, begynner med et politisk utsagn.

Da den internasjonale humanistbevegelsen ble stiftet i 1952, var annen verdenskrig nettopp over. Nazismen, som hadde lagt under seg nesten hele Europa og begått et av historiens verste folkemord, hadde vist hva manglende respekt for mennesker kunne føre til. Og selv om nazismen var nedkjempet, var store deler av Europa underlagt Sovjetunionen – et regime som ga nazismen skarp konkurranse når det gjaldt forakt for demokrati og enkeltmennesker.

Verden hadde sett hvilke grufullheter slike antidemokratiske ideologier kunne føre til, og dette medvirket nok til at demokratiet ble en hjørnestein i den moderne livssynshumanismen. Ikke fordi demokratiet er et perfekt system. Tvert om kan man, som Winston Churchill, si at demokratiet er den dårligste måten å organisere et samfunn på – bortsett fra de alternativene som allerede har vært forsøkt.

Demokratiet er grunnlagt på ideen om at alle voksne, norske statsborgere skal ha rett til å være med på å bestemme hvem som skal styre landet vi lever i. Dette er selvfølgelig bra, men demokratiet har en annen side som er vel så viktig: Nemlig at demokratiet begrenser hva flertallet og makthaverne kan gjøre, gjennom å fordele makten på mange hender og å verne om enkeltindividet.

Demokratiske holdninger innebærer også å forstå at man må leve sammen med mennesker som har andre meninger om hvordan samfunnet skal se ut. Det betyr at man noen ganger må møtes på halvveien i saker man brenner for, og inngå kompromisser. Dette kan være veldig vanskelig, men det er en nødvendig del av et demokratisk sinnelag.

En av demokratiets vanskeligste utfordringer er hvordan et demokratisk samfunn skal behandle dem som vil avskaffe det. For de finnes. Enten de er høyreekstremister som mener at verden egentlig styres av en jødisk konspirasjon, religiøse fundamentalister som mener at demokratiet er blasfemisk fordi bare Gud kan gi oss lover, eller venstreekstremister som mener at demokratiet er en bløff som gjør at noen kan bli rike på andres bekostning, er resultatet det samme: De vil avskaffe demokratiet, gjerne med våpen i hånd.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvordan slike krefter skal håndteres. Men å verne om demokratiske holdninger er en god start.

Humanismen er et ikke-teistisk livssyn

Ikke-teistisk betyr, som nevnt tidligere, «uten tro på Gud eller guder». Dette leddet betyr derfor at humanister er ateister eller agnostikere (eller begge deler). Men hva er ateisme og agnostisisme for noe?

Agnostisisme kommer fra det greske uttrykket «a gnosis», som betyr «uten kunnskap». I denne sammenhengen betyr det at agnostikere mener at man ikke kan ha kunnskap om Gud eller guder (de gamle grekerne trodde jo på mange guder). En agnostiker mener altså at man ikke kan vite om det finnes en Gud (eller flere guder), eller ikke.

Ateisme kommer også fra gresk, nærmere bestemt uttrykket «a theos», som betyr «uten gud». Altså betyr ateisme å ikke tro på Gud eller guder. En ateist mener at det ikke finnes noen Gud eller guder, selv om det selvfølgelig finnes ateister som ikke er helt sikre på at de har rett. På samme måte som religiøse mennesker også kan tvile på om de har rett.

Mange humanister er både agnostikere og ateister. Et godt eksempel på dette er Levi Fragell, som har vært en viktig leder for humanister både i Norge og internasjonalt. Fragell kaller seg agnostiker fordi han mener det er umulig å vite om det finnes en gud, og ateist fordi han er overbevist om at det ikke gjør det.

Noen religiøse mennesker påstår at ateisme også er en form for tro – på samme måte som kristne tror på Gud. Det blir fort til et spørsmål om ord og om hva man mener med «å tro». Hvis det å ikke tro på en gud er en tro, er det kanskje en sport å ikke stå på snowboard?

Humanister har rykte på seg for å være veldig skarpe i tonen overfor religiøse mennesker. Ja, noen mener at humanister hater religion – og religiøse mennesker! Dette er en grov overdrivelse, men den er ikke hentet ut av løse luften. For religionskritikk har alltid vært en viktig del av den tankemessige tradisjonen humanismen springer ut fra. Skal man forstå hvorfor, må man gå tilbake i tid.

Man skal ikke mange år tilbake i tid før religionen hadde en mye sterkere plass i det norske samfunnet. Religion ble brukt som argument for maktmisbruk, overtro og privilegier. Humanister har vært blant dem som har gjort opprør mot dette, og det har gitt humanismen preg av å være en kjempende bevegelse.

I dag er situasjonen annerledes. I Norge har religionen en svakere plass i samfunnet enn tidligere, og religiøse nordmenn deler gjerne humanisters ideer om menneskeverd. Dette har gjort at mange, særlig yngre nordmenn, ikke har dårlige erfaringer med religiøse mennesker. De kan selvfølgelig kritisere religion likevel, men kritikken springer ikke nødvendigvis ut av dårlige erfaringer med prester, prekende lærere eller fordømmende religiøse mennesker.

Kaster man blikket utenfor Norges grenser, oppdager man fort at ting kan være ganske annerledes. Verden over brukes religion fremdeles til å rettferdiggjøre urettferdighet. Det hører med til historien at religionen noen ganger får skylden der det hadde vært mer korrekt å klandre kulturelle eller politiske forhold. Likevel er forskjellige former for fundamentalisme en trussel mot både mennesker med annen tro og mennesker hvis tro ikke er bokstavelig nok for fundamentalistene. Forfølgelse og drap på hekser er i dag et økende problem i Afrika. Og her i Norge kan holdninger i religiøse miljøer, for eksempel til homofile, være skremmende.

Humanister og religion

Så hvordan forholder humanister seg til religion?

Den kjente biologen Richard Dawkins, som har skrevet boken Gud – en vrangforestilling, er et godt eksempel på det som gjerne kalles nyateisme. Dawkins og nyateistene angriper ikke bare religiøse maktstrukturer og maktmisbruk, men religiøs tro i seg selv – som de mener er farlig, fordi den undergraver vår fornuft.

Andre humanister kan være enige eller uenige med nyateistene i at religiøs tro er noe negativt i seg selv, men være mest opptatt av å kritisere negative utslag av religiøs tro. Dermed bryr de seg ikke om at folk tror på gudene Vishnu eller Shiva, men protesterer mot hinduismens kastesystem. Men siden verden ikke er en svart/hvit slagmark der humanister står mot religiøse mennesker, vil humanister som kritiserer slik praksis gjerne finne forbundsfeller blant religiøse mennesker. For eksempel var en dypt troende hindu, Gandhi, en skarp kritiker av kastesystemet.

Det finnes også humanister som ikke er særlig opptatt av religionskritikk i det hele tatt. Tvert om kan de ha sans for religionene og sympatisere med religiøse mennesker, selv om de ikke er troende selv. Noen av dem kan, som den berømte fantasy-forfatteren og humanisten Terry Pratchett så fint sier det, være litt sinte på Gud fordi han ikke finnes.

For de fleste moderne mennesker har ordet «humanisme» en fin klang av kultur, fornuft, menneskelighet og bakkekontakt. Det gjør at det ikke er ukontroversielt at humanister bruker dette ordet for å beskrive livssynet sitt. Det finnes nemlig også kristne mennesker som kaller seg humanister. Disse er kristenhumanister. På samme måte finnes det muslimer som kaller seg humanister, disse er da muslimske humanister. Kristenhumanismen og den muslimske humanismen er også humanismer, men andre former for humanisme enn den som denne artikkelen handler om.

Den organiserte humanismen gjorde seg gjeldende for alvor ved opprettelsen av Human-Etisk Forbund i 1956. Forbundets stifter, Kristian Horn, anså at HEF var for svakt til å kunne ta opp kampen om humanismebegrepet. Derfor ble forbundets livssyn kalt human-etikk, selv om Kristian Horn var klar over at human-etikken i internasjonale sammenhenger var det samme som humanismen, og åpnet for at forbundet på sikt kunne bruke humanismebegrepet i stedet. Det har da også skjedd.

I dag foretrekker Human-Etisk Forbund å kalle sitt livssyn for humanisme. Men du vil også høre ordet human-etikk brukt, både av langvarige medlemmer av HEF som liker begrepet Kristian Horn skapte, og av forbundets kritikere.

Humanismen er et etisk livssyn

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem,» sa Jesus ifølge Bibelen. «Skad ingen, slik at dere ikke skades,» heter det at profeten Muhammad sa i sin avskjedstale til muslimene. Det samme prinsippet finnes i andre religioner også, og kalles gjensidighetsprinsippet eller Den gylne regelen. Denne regelen kan formuleres på mange forskjellige måter, men betyr alltid det samme: Du skal oppføre deg ordentlig mot andre, for at andre skal oppføre seg ordentlig mot deg.

Man trenger selvfølgelig ikke å være religiøs for å være enig i Den gylne regelen, og humanister slutter seg helhjertet til den. For det er selvfølgelig ikke slik at man blir mindre moralsk selv om man ikke tror på en gud. Ja, når man ser på historien, preget som den er av religionskriger og undertrykking i religionens navn, kan man bli fristet til å tro på det motsatte: at man blir et bedre menneske av å slutte å tro på en gud.

Begge deler er nok feil. Ja, det er mye vondt som er gjort i religionens navn, men også mye godt. Som humanist må man nødvendigvis mene at religion er noe mennesker har funnet på, og da bør man ikke bli overrasket hvis religionene viser mennesket på sitt verste – og sitt beste.

Dessuten er det en avgjørende innvending mot at mennesker som ikke tror på Gud vil være mer etiske enn andre: Noen av de verste massemorderne i forrige århundre, slik som Stalin, Mao og Pol Pot, har tilhørt en ideologi – kommunismen – som er klart ateistisk. Disse tre diktatorene er ypperlige eksempler på hvorfor ateisme og humanisme ikke automatisk er det samme. For mens alle humanister er ateister (og/eller agnostikere), så er ikke alle ateister humanister.

Filosofen Julian Baggini sier at humanismen er ateismens positive ansikt. Enkelt sagt betyr dette at mens ateisme er ikke å tro (på Gud eller guder), er humanismen å tro på noe: på mennesket. Humanister tror på hvert enkelt menneskes unike verdi, bare i kraft av det å være et menneske. Derfor er det aldri lov å ofre mennesker for større formål, samme hvor flotte disse formålene kan høres ut på papiret eller i munnen på forføreriske folketalere.

Humanister oppfatter gjerne FNs menneskerettighetserklæring som en god rettesnor for moral og etikk.

Mening og livet

«Humanismen fremholder menneskets rett til og ansvar for å forme og gi mening til sitt eget liv.»

Her begynner det å bli vanskelig. Hva er meningen med livet? Humanismens svar på spørsmålet vil være en eller annen variant av «ha’kke peiling». Humanismen har nemlig ikke noe klart svar på dette. Ja, faktisk er det at livet skal ha en bestemt mening, en ganske uhumanistisk tanke. For dersom livet skulle hatt mening i seg selv, ville det vært fordi noen hadde gitt det denne meningen. Og hvem skulle det ha vært som har gitt livet denne meningen? Vel, den eneste som ville ha muligheten til dette, er en allmektig skapergud. Og slike guder tror jo ikke humanister på.

Selv om humanister ikke tror at det finnes én stor mening med livet som er evig og felles for alle mennesker, betyr det selvfølgelig ikke at livet er meningsløst. Det betyr bare at humanister mener at vi mennesker må finne ut av denne meningen – eller meningene – selv. Dette er en veldig spennende, men også veldig vanskelig, oppgave.

Heldigvis er det hjelp å få. Mange humanister oppsøker dypsindige filosofer. Fagfilosofer skriver jo gjerne bøker som ikke akkurat er tilpasset konfirmanter, men den engelske filosofen Richard Norman har med Humanisme (Humanist forlag 2007) kommet med en bok som burde kunne fordøyes av de fleste som liker å lese. Dette er så langt den beste boken om det humanistiske livssynet som finnes på norsk. Men Norman leverer heller ikke noen endelig mening med livet.

Hvis du vil ha noe enklere, kan det faktisk være verdt å ta en titt på arbeidet til de britiske komikerne Monty Python. De er særlig kjent i Norge for sin film Life of Brian, som driver gjøn med religion. Denne filmen oppnådde faktisk å være forbudt en stund i Norge, fordi noen mente den var blasfemisk. Filmen ble derfor markedsført i Sverige som «Filmen som er så morsom at den er totalforbudt i Norge». Monty Python har også laget en film som heter Meningen med livet. I denne fremstilles meningen med livet slik – etter en og en halv times heseblesende humor:

«Prøv å være hyggelig mot folk, unngå å spise fett, les en god bok nå og da, få gått litt, og prøv å leve i fred og harmoni sammen med mennesker fra alle livssyn og nasjoner.»

Jeg som skriver denne artikkelen har brukt store deler av livet mitt på å prøve å finne meningen med livet. Jeg klarer ikke å finne noe som er noe særlig bedre enn den vi får i Meningen med livet.

Gjør du?

Avviser det overnaturlige

«Humanismen avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten.»

På samme måte som humanister ikke tror på Gud, tror de heller ikke på de andre overnaturlige påstandene religionene kommer med. De tror ikke på engler eller djevler, og de tror heller ikke på at mennesker – eller en del av oss, som en sjel eller ånd – lever videre etter døden. Noen kan synes det virker litt trist at humanister ikke kan ha noe håp om å komme til himmelen, mens andre synes det virker befriende å ikke ha noe helvete å være redd for.

Men det er ikke bare i religionen vi møter påstander om det overnaturlige. Mange av dem møter vi ikke i prekener eller hellige tekster, men i ukeblader og på TV. Her flyter det en jevn strøm av folk som påstår at de er synske og kan se inn i fremtiden, eller kan kurere sykdommer ved mirakuløse helbredelser. Humanismens svar er: Bevis det!

Når de underlegges grundig vitenskapelig undersøkelse, viser det seg at det overnaturlige ikke er så mystisk likevel. «Synske» mennesker viser seg å være omtrent like gode til å forutse fremtiden som vi andre kan være ved litt smart gjetning, mens de «mirakuløse» helbredende evnene viser seg å være verken særlig mirakuløse – eller helbredende.

Nettopp vitenskapelig undersøkelse er et stikkord innen humanismen. For i stedet for å mene at den beste metoden for å finne ut hvordan verden henger sammen er å lese Bibelen eller Koranen, tar humanister utgangspunkt i vitenskapen. Derfor er en vanlig kritikk mot humanister at de setter vitenskapen i religionens sted.

På en måte er dette sant. For mens religiøse mennesker kan hente for eksempel sitt bilde av mennesket fra religiøse åpenbaringer som Bibelen og Koranen, må humanister stole på det vitenskapen har funnet ut om mennesket. (Mange religiøse mennesker er selvfølgelig også opptatt av vitenskap.)

På en annen måte er det usant. For hvis man bøyer seg for vitenskapen som om den var en religion som leverer eviggyldige sannheter, har man forstått vitenskapen veldig dårlig. Det finnes nemlig ikke noe slikt som vitenskapelige sannheter. Vitenskapen leverer kun teorier, som får leve bare så lenge det tar andre å komme opp med en ny og bedre teori.

I vitenskapens historie ble for eksempel den gamle teorien om at jorden var solsystemets sentrum erstattet da Kopernikus lanserte sin teori om at det var sola som var sentrum. Derfor er vitenskapen ikke et sett med svar som er gyldige til evig tid, derimot er vitenskapen en måte å spørre på. Vitenskapen har arbeidsmetoder og redskaper vi kan bruke til å finne ut mer om oss selv og om verden og universet.

Humanister er selvfølgelig ikke bare opptatt av vitenskap. En vanlig fordom mot humanister er at de er over-rasjonelle og fantasiløse. Slike humanister finnes garantert, men det finnes ganske mange religiøse tørrpinner også. Det er nok heller slik at det ikke er noe motsetningsforhold mellom å være opptatt av vitenskap og å være opptatt av fantasien.

Ja, kanskje er det å bruke fantasien gjennom kunst og kultur ekstra viktig for humanister, ettersom de ikke bruker fantasien til å be eller går i kirken. Filosofen Richard Norman peker på hvordan stor litteratur kan gi vel så mye innsikt i menneskenaturen og verden som hellige tekster kan.

En humanist vil kanskje si at det ikke er noen vesensforskjell på en religiøs opplevelse i en kirke og en stor kunstopplevelse. Eller hva med naturopplevelser? Blant nordmenn er det vanlig å koble store opplevelser til naturen, for eksempel ved å si at «naturen er min kirke». Dette er en holdning mange humanister vil nikke anerkjennende til.

Men hva med kunstuttrykk som er knyttet til religiøse tradisjoner? Mye av den største kunsten som er skapt har vært religiøst inspirert. Enten det er Mozarts majestetiske rekviem, poeten Rumis vakre dikt preget av islam eller mer moderne kulturuttrykk (tenk på hvor mange rap- og R&B-plater som har Gud øverst på takkelista!) Mange humanister vil sette stor pris på disse, men for eksempel ikke ønske at kirkemusikk brukes ved humanistiske seremonier som vielser eller gravferder. Noe som egentlig ikke er merkeligere enn at muslimer vel helst vil slippe kristen kirkemusikk ved sin begravelse.

I ytterste konsekvens kan man kanskje si at siden religionene er skapt av mennesker, må bøker som Bibelen, Koranen og Veda-skriftene ses som kulturprodukter de også; eksempler på menneskets skaperkraft som tilhører oss alle, ikke bare dem som tror at disse bøkene er guddommelig inspirert.

Den internasjonale humanistbevegelsens minimumserklæring er en slags grunnmur. På dette fundamentet kan man lage mer utbygde humanismer, vel å merke så lenge disse byggverkene ikke undergraver grunnmuren. Et godt eksempel på et slik byggverk er Norsk humanistmanifest 2006. Dette manifestet er langt mer omfattende enn minimumserklæringen, men bryter ikke på noe punkt med innholdet i denne.

Siden humanismen ikke forholder seg til evige, gudegitte sannheter, ligger det i humanismens natur at den ikke er uforanderlig. Derfor kan det være at det etter en tid kommer en ny grunnmur som kan brukes til å bygge en enda bedre humanisme.

 

Fotnoter:

1. Siden denne artikkelen ble skrevet, er minimumserklæringen utvidet med én setning. Hele lyder nå: “Humanism is a democratic and ethical life stance that affirms that human beings have the right and responsibility to give meaning and shape to their own lives. Humanism stands for the building of a more humane society through an ethics based on human and other natural values in a spirit of reason and free inquiry through human capabilities. Humanism is not theistic, and it does not accept supernatural views of reality.” ↑