Tidsskrift for livssynsdebatt

Bjørn Stærk
Av Bjørn Stærk

Amatørenes inntogsmarsj

Ta ansvar for nettkulturens utvikling!

Vi er blitt forledet til å tro at alt som er teknologisk mulig er uunngåelig. Men vi må selv ta ansvar for hvordan nettet og nettkulturen skal utvikle seg. Vi må akseptere at teknologien vil fortsette å endre samfunnet på grunnleggende måter, ved å fjerne forutsetninger og begrensninger vi tidligere tok for gitt. Kunsten er å kombinere dette med å være bevisst på hva endringene gjør med oss. Ta ansvar. Tenk selv.

Bjørn Stærk (f. 1978), jobber som programmerer og skriver til daglig på Bjørn Stærk's Max 256 Blog, bloggen hvor alle innlegg er garantert 256 ord eller kortere.


Foto: Yaymicro.com.

Medierevolusjonen i Norge er ikke gammel. Da NRKs kringkastingsmonopol ble oppløst i 1981 var Norge en av Vest-Europas mest tilbakestående medienasjoner, med stats-TV og partipresse. I dag er vi blant de ivrigste til å ta i bruk nye kommunikasjonsteknologier.

Å befinne seg fremst i medieutviklingen er litt som å sitte på frontruta på en bil som kjører 120 i tett tåke. Alle er enige om at vi er på vei fremover mot noe, men vi vet ikke helt hva, og vi har en stygg mistanke om at det kan gjøre vondt når vi kommer dit. Men det gir et ordentlig kick allikevel.

Teknologier som snur opp ned på gamle medievaner introduseres jevnlig. Ingen som jobber med medier av noen slag kan føle seg trygge på inntektskildene sine. På nettet sitter folk som deg og meg og gir bort gratis det man tidligere betalte for: Fakta på Wikipedia, videoer på YouTube og meninger i personlige blogger.

Vi har fått amatørsamfunnet, et samfunn hvor folks fritid forskyves vekk fra å motta til å produsere informasjon. Teknologievangelisten Clay Shirky mener internet har frigitt et kognitivt overskudd: Mens TV-generasjonene brukte milliarder av timer årlig på å konsumere sitcoms, frigir internett mer og mer av denne tiden til å skape, formidle, snakke og diskutere.

Medieskriverier om denne utviklingen på 2000-tallet vekslet mellom panikk og halleluja-stemning. Noen trodde og håpet at endringene kunne stoppes, andre at de ville lede til selve teknologifrelsen. Dette gjør vi fremdeles, hver gang ny teknologi kommer – iPad'en er enten Moses' tredje tavle eller første skritt mot Apple-diktaturet – men vi har vært gjennom nok til at vi nå bør være i stand til å ta et kjøligere blikk på situasjonen.

Myter om Wikipedia


Amatørsamfunnets fanebærer er Wikipedia, nettleksikonet alle kan redigere. Det finnes mange myter om Wikipedia. En av dem er at Wikipedia ikke er til å stole på, fordi hvem som helst kan legge inn uriktig informasjon.

Sannheten er at Wikipedia er omtrent så pålitelig som et leksikon kan være. Mye forskning er blitt gjort på dette (Wikipedia selv har en utmerket oversikt), og resultatet er som regel det samme: Det finnes feil i Wikipedia, slik det finnes feil i alle leksikon. Og det finnes muligens flere feil i Wikipedia enn i tradisjonelle leksikon, men de er fremdeles sjeldne. Nettopp det at debatten om dette fremdeles pågår, etter mange års forsøk på å avsløre Wikipedia, forteller oss at Wikipedia er ganske pålitelig. Sagt på en annen måte: hvis du kun skal basere deg på én kunnskapskilde for et emne, så kan det godt være Wikipedia.

Årsaken er at en annen myte heller ikke stemmer: At Wikipedia først og fremst skrives av tilfeldige besøkende som ser en feil eller mangel og bruker et par minutter på å rette det opp.

Wikipedia får mange verdifulle bidrag fra "barmhjertige samaritanere", anonyme lesere som kjapt retter en feil innen et fagfelt de har greie på. Men dette gir dårlig beskyttelse mot vandalisme og upålitelige påstander. Kvaliteten på Wikipedia sikres av en kjerne av faste bidragsytere, wikipedianere, som har bygget opp et uoffisielt byråkrati for å håndtere og vurdere endringer.

Mange av de faste bidragsyterne er eksperter selv. Men ekspertisen gir dem ingen ekstra makt over artiklene. Wikipedianerne opererer ikke med idealer som Sannhet og Ekspertise, men med mer pragmatiske konsepter som nøytralitet og sitering av pålitelige kilder. Wikipedia berører selve spørsmålet om hvordan vi kan vite hva som er sant, og løsningen deres er, i stedet for å levere den autoritative sannheten, å bygge en konsensus rundt hvilke påstander (og emner) som er verdt å inkludere. Ingen leksikon eller faktapublikasjoner slipper unna disse spørsmålene, Wikipedia har bare besvart dem på en annen måte. Og det er et meget godt svar.

En kjedeligere web

Samtidig bruker vi Wikipedia mer enn vi burde. Wikipedia har gjort oss late. Når jeg skriver et blogginnlegg og vil linke til mer informasjon om et emne, griper jeg ofte automatisk til Wikipedia, selv om jeg kunne ha funnet kilder som klarere beskrev det jeg ønsket å formidle. Brukere av Google får gjerne en Wikipedia-artikkel som første treff når de søker på noe og bryr seg ikke med å kikke lenger ned i resultatlisten. Dette er en selvforsterkende effekt. Hver gang du og jeg linker til en Wikipedia-artikkel, vektlegges den høyere av Google, som gjør det mer sannsynlig at alle andre som vil skrive om dette emnet også linker til den.

Er det noen som husker alle de rare, personlige hjemmesidene vi pleide å finne når vi søkte etter informasjon på nett? Faktasider med dårlig HTML, som var blitt lagt ut av folk som hadde noe interessant å bidra med? Dette var noe av sjarmen med webben i begynnelsen. Wikipedia – eller, la meg heller si vi som bruker Wikipedia – har gjort webben kjedeligere, til en grå verden av nøytrale wikipedianske formuleringer.

Når man som fast Wikipedia-bruker for en gangs skyld slår opp i et profesjonelt leksikon, kanskje for første gang på lenge, blir man slått av hvor mye mer velskrevne de er. Teksten er klarere. Informasjonen er bedre strukturert. Det er lettere å lære. Når du slår opp et emne i et profesjonelt leksikon, så som Encyclopedia Britannica, engelskspråklige Wikipedias arvefiende, leser du resultatet av at én eller noen få kunnskapsrike personer har tenkt nøye gjennom hvordan de skal presentere emnet på en best mulig måte. Artiklene er ofte en fryd å lese.

Wikipedia skrives kollektivt og har komiteens svakheter. Når du nedsetter en komité får du en komitérapport, skrevet i komitéstil. Bak enhver god tekst står det én person med en klar visjon. Mange Wikipedia-artikler oppstod på denne måten, men personlige særpreg vaskes bort etterhvert. Wikipedias genistrek har vært å dekke vanvittig mange emner med pålitelige artikler som ikke nødvendigvis er gode, men gode nok.

Massenes visdom

Jaron Lanier skriver i You Are Not a Gadget at Wikipedia representerer en form for digital maoisme, hvor det ikke er plass til individer, annet enn som byggeklosser i et kollektiv. For å bidra, må du oppgi noe av det som gjør deg til deg.

Det behøver det ikke være noe galt med, og resultatet er blitt et av amatørsamfunnets underverker. Men Lanier advarer mot å tro at Wikipedia, og andre tjenester som aggregerer informasjon fra nettmassene, så som Google og Digg, representerer et høyere nivå av menneskelig utvikling. At desto mer "meta" noe er, desto mer pålitelig er det.

Amatørsamfunnets evangelister har en visjon om "massenes visdom", det vil si at når du kobler store menneskemasser sammen ved hjelp av teknologi, så skaper du noe som i sum sitter på mer visdom enn enkeltpersoner. Det stemmer i blant, men i mange tilfeller ikke.

Faren er at disse visjonene oppmuntrer oss til å redusere oss selv, for å tilpasse oss teknologiske begrensninger. Dette skjer ubevisst, for eksempel ved at du går fra å synes det er fint at Google plasserer mange gode søkeresultater tidlig (som var slik vi alle reagerte da Google tok av på begynnelsen av 2000-tallet), til å tro at Googles rangering sier noe om hvor verdifull en webside er (som er slik vi bruker Google i dag). Eller at du går fra å se på Facebook som en forenklet gjenspeiling av relasjonene i ditt liv, til å tenke på relasjonene dine og Facebooks bilde av dem som en og samme ting.

Teknologiene er til for å tjene deg og meg. Hvis vi ikke passer på, er det vi som blir brukt av teknologien, ikke omvendt.

Smertefulle endringer

Teknologiske endringer gjør vondt. Store Norske Leksikon har gått veien fra å være et anerkjent og lønnsomt papirleksikon til å bli et ulønnsomt nettleksikon med halvhjertete Wikipedia-aspirasjoner. Tidligere i år annonserte Kunnskapsforlaget at det var slutt: SNL skulle legges ned.

Noen foreslo at staten skulle overta ansvaret. Det er lett å se hvorfor. Når verden endrer seg, er ikke alt det nye nødvendigvis av det gode. Nasjonale papirleksikon har vært kulturelle bærebjelker i århundrer. Det er trist når de forsvinner. Men i stedet for å automatisk subsidiere alle fortidens løsninger, bør vi spørre oss selv hva det var vi likte ved den gamle tilstanden og forsøke å gjenoppfinne dette i den nye.


Er papirleksikonets død egentlig noe å gråte over? Foto: Yaymicro.com.

I en verden i endring er evnen til å balansere sine egne budsjetter, enten ved hjelp av frivillige bidrag eller betalende kunder, en fin test på om du har forstått og fullt utnyttet de nye forholdene du opererer under. Behovet for velskrevne faktaartikler vil ikke forsvinne fordi et leksikon legges ned. Hvem vet hva slags kreative løsninger som vil vokse fram i stedet?

Vår holdning bør være: Når medier og institusjoner trues fordi teknologien endrer seg, bør vi la dem gå under – og se hva som skjer. Hvis det etter noen år viser seg at vi har mistet noe verdifullt, noe som ikke lar seg gjenoppfinne i økonomisk levedyktig form, kan vi vurdere offentlig finansiering. Men vi gjør det med skuffelse, fordi vi vet at en offentlig løsning aldri kan bli like kreativ som en privat eller frivillig løsning.

Hvis den norske stat for femten år siden hadde besluttet å finne opp en digital arvtaker til papirleksikonet, ville vi ikke endt opp med noe i nærheten så spennende som Wikipedia. Mediesubsidier kan bare bevare, ikke skape, og selv om det i blant er riktig å bevare, er det feigt av oss om det er det første vi tyr til når samfunnet endrer seg.

Jeg tror ikke på Det Norske Kulturdepartement. Jeg tror på en eller annen ambisiøs 22-åring som tenker "hadde det ikke vært kult hvis ...", koder en prototype ved siden av studiene og skaffer investorer til en startup – eller starter en massebevegelse av frivillige som sammen bygger opp noe fantastisk.

Det er denne typen mennesker vi har å takke for medierevolusjonen på internet. Internett var et statlig prosjekt, men det offentliges rolle var i praksis å legge forholdene til rette for akademisk, privat og frivillig initiativ, ikke å selv skape innhold og tjenester. La oss fortsette i det sporet. Verdens kreativitet er ikke uttømt ennå.

Ukritiske teknologibrukere

Amatørsamfunnet er skapt av de unge, ambisiøse IT-nerdene – på godt og ondt. Jeg er IT-nerd selv, og er det noe som kjennetegner bransjen vår, så er det at vi gjør spennende ting uten å tenke gjennom de samfunnsmessige konsekvensene.

Bak dette ligger en optimistisk forpost-tankegang. Internett er den kulturelle og teknologiske motsatsen til et ubefolket område. Tanken har vært: La oss først befolke dette området med mennesker og teknologi, og så kan vi underveis lære av feilene vi gjør og bygge opp vaner og lover som gjør det mulig å leve godt.

Dette er ikke egentlig en fraskrivning av ansvar, men en fremskrivning. Det betyr at etterhvert som teknologiene vi bruker blir mer etablerte, er det vårt ansvar som samfunn å rydde opp i tabbene pionerene gjorde.

Denne opprydningen er delvis brukernes ansvar – og delvis statens. Det er statens ansvar å sikre personvernet, noe IT-pionerene knapt viet en tanke da de fant opp teknologiene vi bruker. Men det er også vårt ansvar som teknologibrukere å bry oss om og ta vare på vårt eget privatliv. Det er litt som med innbrudd: Det er statens ansvar å bekjempe kriminalitet, men det er også ditt ansvar å låse døren din, og hvis staten ikke gjør jobben sin, er det ditt ansvar å protestere.

Debatten om Datalagringsdirektivet er et eksempel på dette. Både staten og store deler av befolkningen viser seg her som ukritiske teknologibrukere. Staten vil overvåke fordi teknologien gjør det lett, og befolkningen har vendt seg til at teknologi er noe man mottar fra oven, og aldri påvirker selv. Ny dings fra Apple? Tusen takk, Steve Jobs! Nye privacy-regler på Facebook? Den er grei, Mark Zuckerberg!

Vi har blitt forledet til å tro at alt som er teknologisk mulig er uunngåelig. Men vi må selv ta ansvar – og stille staten og IT-bransjen til ansvar.

Kunnskapssamfunnet under press

Det er opp til deg og meg, ikke staten eller teknologileverandørene, å ta vare på kunnskapsverdiene amatørsamfunnet har satt under press: Bokkultur, dybdekunnskap, ekspertise, sannhet.

Bokmediet er ikke egentlig truet, men det er i ferd med å bli revurdert og omdefinert. En del av denne omdefineringen er at bøker blir elektroniske. E-bøker er en spennende utvikling, men det er for lettvint å tro at en e-bok bare er en bok du leser digitalt. I dag er de det, men hvor går e-boken i framtiden? Hva er forskjellen mellom en avansert e-bok og web? E-bøker vil på sikt måtte bli noe annet enn digitaliserte papirbøker.

Det er det ikke nødvendigvis noe galt i, og igjen tror jeg vi bør begynne optimistisk og heller lære av feilene våre underveis. Men vi som tror at bøker utgjør ryggmargen i kulturen vår, bør være årvåkne. Teknologiskeptikeren Nick Carr skriver i essayetIs Google Making Us Stupid?, at internett har oppnådd noe TVen aldri klarte – å redusere evnen hans til å konsentrere seg om lange tekster. Han frykter en verden av tekstfragmenter, hvor alle er "oppdatert", men ingen går i dybden.

Jeg finner det vanskelig å være pessimist på bokens vegne når det er nettopp internet som har frigjort meg fra den lokale bokhandleren. Men Carr har rett i at internett utgjør en farligere konkurrent til boken enn TVen var. Det å lese bøker er i ferd med å bli en vane selv bokelskere må anstrenge seg litt for å opprettholde.

Carr har også rett i at internett utfordrer dybdekunnskapen. Internett oppfordrer til overfladisk lesning, til kommunikasjon som kun eksisterer i nået. Det er liten grunn til å tilegne seg dybdekunnskap, for du kan enkelt slå opp det du trenger å vite den dagen du trenger det. Det er et paradoks at i TV-samfunnet var informasjon noe verdifullt, som vann i en ørken. I internett-samfunnet er det nesten verdiløst, som vann fra vannkranen. Du vet at det er der når du blir tørst, så hvorfor hamstre i forkant?

Men dybdekunnskap har en verdi i seg selv. Dybdekunnskap er en forutsetning for nye ideer. Igjen er jeg ikke pessimistisk, for kunnskapsmulighetene har aldri vært bedre. Jeg liker tanken på internett som en utvidelse av hukommelsen min. Vi må bare huske på at kunnskapssamfunnet er noe du og jeg skaper selv. Å vite at du kan slå opp noe på Wikipedia eller Google er ikke en erstatning for å kunne det selv. Det bare oppleves sånn.

Amatørenes opprør

Begrepene ekspertise og sannhet har vært under angrep i flere tiår, fra to kanter: Tidligere fra de som mener at påstander om "sannhet" utgjør et slags maktovergrep. I dag fra de som mener at sannheten finnes, men at den finnes hos amatører, ikke såkalte eksperter.

Begge angrepsvinklene har noe for seg. Det første angrepet har kommet og gått, og etterlatt seg et sunnere, mer skeptisk forhold til vitenskaplige autoriteter. På 1920-tallet foreslo Walter Lippmann at samfunnet skulle styres av en elite med eksperter, som manipulerte befolkningen til sitt eget beste. Nitti år senere vet vi bedre. Eksperter vet mye, men de har også en overdreven tro på sin egen ekspertise. Vitenskap er vanskelig. Tanken om den allvitende sentralmakten som kontrollerer oss til vårt eget beste i henhold til de beste vitenskaplige metoder, er ikke helt død, men den ligger hardt skadet. Og godt er det.

Det andre angrepet er vi midt oppi. Kilden til angrepet er ikke Wikipedia, som bare har funnet en annen tilnærming til ekspertise og sannhet, men bloggere og andre nettsynsere: Folk som meg, amatørskribenter som har oppdaget hvor lett det er å slenge rundt seg med ufunderte, men velformulerte påstander og bygge opp et miljø av likesinnete som forsterker oss i troen på oss selv.

Det har aldri vært lettere å si hva du mener, og det har aldri vært lettere å finne andre som mener det samme som deg. Hvis du får det for deg at 11. september-angrepene var en David Copperfield-illusjon, eller at oksygen er tilsatt luften av helsemyndighetene for å kontrollere massene, så finner du fort et publikum på nett. Dette gjør noe med oss. Det er litt som å gå inn i et speilrom uten å være klar over at du bare ser refleksjoner av deg selv.

Farhad Manjoo skriver i True Enough: Learning to Live in a Post-Fact Society, at mens konspirasjonsteorier tidligere baserte seg på at vi hadde for lite informasjon og fylte tomrommet med våre egne fantasier, er problemet i dag at vi har så mye informasjon at vi kan velge hvilke fakta vi ønsker å høre på. Vi bygger økosystemer av likesinnete, hvor informasjon og meninger sirkulerer på en måte som bekrefter oss i vår oppfatning av verden.

Amatørenes opprør har først og fremst rettet seg mot dørvokterne, de som filtrerer meningene som slipper til i etablerte medier. Dørvoktere har gjort mye skade. De gjorde Norge til et politisk ensrettet og kjedelig land, hvor alle stort sett var enige om det meste – iallfall tilsynelatende. Men de oppfylte også en funksjon. De stilte krav til begrunnelse og etterrettelighet. For å slippe til i offentligheten måtte du overbevise minst én skeptisk innstilt person om at du ikke var en komplett tulling som feberfantaserte over skrivemaskinen.

I amatørsamfunnet, hvor dørvokterne spiller en uklar rolle, må hver og en av oss overta denne funksjonen selv. Vi må bli flinkere til å være skeptiske, ikke minst til oss selv. Vi må aktivt søke kilder som forteller oss det vi ikke ønsker å høre. Vi må oppmuntre til uenighet, spesielt innen områder hvor alle vi kjenner er enige.

Dette er for det meste en god utvikling. Det er bedre å tenke selv enn å overlate til dørvokterne å beskytte oss mot uriktige ideer, men det er en vanskelig oppgave, som vi har vært dårlig forberedt til å ta på oss.

Ta ansvar for amatørsamfunnet

Amatørsamfunnet er en god utvikling med negative sider. Etter å ha vært gjennom femten medierevolusjoner på femten år, blir man litt blasert, men jeg tror det er feil å innta en utelukkende kynisk holdning. Vi må akseptere at teknologien vil fortsette å endre samfunnet på grunnleggende måter, ved å fjerne forutsetninger og begrensninger vi tidligere tok for gitt. Og at dette ofte vil være til det bedre.

Kunsten er å kombinere dette med å være bevisst på hva endringene gjør med oss, slik at vi ikke gir bort verdifulle egenskaper og vaner bare fordi teknologimystikere får det til å framstå uunngåelig. Ta ansvar. Tenk selv.

Det er du som velger hvordan amatørsamfunnet til sist blir seende ut. Dagens etablerte sannheter er dinosaurene morgendagen vil gjøre opprør mot. Det er lov å være i forkant av utviklingen og starte opprøret allerede i dag.

_____

Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 3/2010. Publisert på nett 8. oktober 2010.
_____

Enig? Uenig? Bare generelt sur? Diskuter gjerne denne saken hos Den Tvilsomme Humanist.