Av Audhild Skoglund
De som ikke ble mirakuløst helbredet
Historier om alternativmedisin som ikke funket
Alternativmedisin er blitt relativt mainstream. Det er blitt helt vanlig å høre folk snakke om at de går til akupunktør. Forteller du om en plage du har, er det alltid noen som kan anbefale en «kjempeflink» homøopat eller en smart diett. Men hva med de mange som går til alternative terapeuter og ikke blir friske? Hva er deres historie? Og hvorfor hører vi så lite fra dem?
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 Foto: Yaymicro. |
Men så lenge det ikke foreligger vitenskapelige beviser for hverken homøopati, healing eller de andre mange mer eller mindre fantasifulle behandlingsformene, må det vel finnes en slags antidote til fortellingene om alternativ suksess? Hvor er historiene om folk som har gått til alternativmedisinere og blitt verre? Eller i hvert fall ikke friske?
Jeg – en eks-altie
Jeg vokste selv opp på bygda med dårlig tilgang til lege og en familie som trodde på akupunktur og folk med spesielle evner. Barnesykdommer var noe det var like godt at man ble smittet med først som sist, og ørebetennelse kunne kureres med varm symaskinolje. Vaksiner fikk jeg riktignok, i hvert fall noen av dem.
Da jeg begynte å utvikle alvorlige mageproblemer i tenårene, var det derfor logisk for mamma å ta meg med til en venninne som var alternativterapeut. Der fikk jeg sitte og holde i glassbeholdere med ulike ingredienser, mens ledninger var festet til meg og til et apparat med en pil som skulle vise hva jeg ikke burde spise. Det var litt av hvert, blant annet svinekjøtt. Selv mamma var litt tvilende, men hun hadde jo i utgangspunktet god tro på «ho Martha». Hun hadde jo kjørt tvers gjennom hele fylket for å finne en kur for datteren. Mamma er nemlig svært glad i meg, og svært opptatt av at jeg skal være frisk. Og situasjonen begynte å bli desperat.
Alternativbehandlingen fortsatte utover i tenårene og til jeg var rundt tjue. Det var den tankegangen jeg var oppdratt med. Jeg gikk til homøopat og til akupunktør. Imens ble magen bare verre og verre. Jeg ble tynn som en strek, med en BMI som på det laveste var på 16, altså svært undervektig. Jeg begynte å besvime plutselig på gaten og kastet opp ganske ofte, og jeg var det man kan kalle i ikke særlig god forfatning.
Da jeg omsider kom til en vanlig lege, mente vedkommende at jeg nok hadde anoreksi, til tross for at jeg fortalte at jeg spiste som en hest. Hvilket jeg faktisk gjorde. Det ga ikke fornyet tillit til helsevesenet, og jeg skulle komme midt i tjueårene før jeg kom til en lege som foreslo at jeg kanskje hadde cøliaki. Omsider ble jeg testet med litt mer vitenskapelige metoder. Det viste seg at jo, jeg hadde cøliaki. Og siden har jeg gått på diett. Jeg la på meg til normalvektig tilstand og sluttet med plutselige besvimelser.
Det fantes altså høyst rasjonelle og forklarlige årsaker til plagene – jeg var visst ikke «i ubalanse» eller noe annet rart. Men – og det er viktig for forståelsen av hvorfor man trekkes mot alternativmedisin – legene var i utgangspunktet ikke spesielt imøtekommende. Det tok tid, faktisk flere år og en god del legebesøk, å få korrekt diagnose.
Ble erklært frisk av kristen helbreder
Moren til Siv Håberg var en av mange kreftpasienter som satset på at alternativmedisin skulle hjelpe henne da hun ble diagnostisert med uhelbredelig kreft. Fru Håberg ble først diagnostisert med brystkreft. Etter et år ble hun friskmeldt, men etter ti år dukket kreften opp igjen. Da hadde den spredt seg til hele skjelettet:
”Mamma var farmasøyt og visste godt at prognosene ikke var gode, så hun skjønte nok hvilken vei det bar. Hun benyttet seg av det den vanlige lege- og sykehusbehandlingen hadde å tilby, og samtidig benyttet hun seg av alternativmedisin. Hun mente at det kunne hjelpe til å forlenge livet, forteller Håberg.”
Moren benyttet seg av en rekke healere og ulike urtemedisiner.
”Hun prøvde det meste. Noen var gode, andre ikke så gode. Noen av healerne gjorde healingen gratis. En kristen helbreder vi var hos på et stort møte, sa at nå var mamma helbredet. Det var masse folk som ropte halleluja. Men hun var jo åpenbart ikke frisk. Hun døde jo.”
Håberg mener allikevel at moren hadde nytte av noen av behandlingene, og at det kan ha virket livsforlengende. Samtidig opplevde hun at det var svært lite vanlig medisin kunne bidra med i den siste fasen, og at det til og med ble slurvet og begått feil.
”Det var ikke bare healerne som gjorde feil, vi måtte stadig passe på at medisindosene var riktige. Fordi mamma hadde medisinsk kunnskap selv, oppdaget vi at mye ikke var som det skulle.”
Håbergs mor var i utgangspunktet alternativt orientert, samtidig som hun hadde en medisinsk utdannelse, og hun mener at moren stort sett var i stand til å bedømme den behandlingen hun var med på. På slutten var det derimot verre med vurderingsevnen:
”Da var mamma så blind at hun ikke klarte å skille det ene fra det andre. Hun ble nok litt ukritisk mot slutten.”
Samtaler jeg har hatt med to ulike leger som har jobbet på kreftavdelinger, bekrefter at det er et velkjent fenomen at kreftpasienter benytter seg av alternativmedisin, ofte ganske dyr sådan. Jeg kjenner også selv flere kreftpasienter som mot slutten av sykdomsforløpet har benyttet seg av alt fra alternativterapeuter i utlandet, til sprøyter med ulike gifter, qi-gong og healing, noen med klokketro på de helbredende virkningene helt til siste åndedrag var trukket. Så kan man spørre: Er det ikke rimelig å forsøke alt for å redde livet?
Det er selvfølgelig et fritt valg hva slags behandling man tyr til. Men som Håberg påpeker: Mot slutten klarte ikke moren helt å skille det ene fra det andre – hun ble desperat.
For enkelte blir tanken på døden så uoverstigelig at man «må» prøve alt. For andre leter slektningene desperat etter løsninger og presser dem på den syke, som en kreftlege forklarte. Da er det ikke lenger like frivillig.
Og mens fru Håbergs helbredelse ble erklært til stor jubel fra scenen, ble ikke dødsfallet rapportert til de troende. Deri ligger mye av problemet med rapporteringen av alternative mirakler.
Kan det skade?
I tilfeller hvor en syk person benytter seg av healing, bønn eller andre i utgangspunktet ufarlige former for komplementær eller alternativ behandling, er det neppe fysisk skadelig. Den virkelige faren oppstår idet man dropper medisinsk behandling til fordel for kvakksalveri. Og det er det enkelte som gjør.
Asbjørn Dyrendal forteller at faren hans gikk lenge til akupunktør på grunn av smerter i skulderen:
”Reise et godt stykke måtte han også. Et smilende ansikt kunne fortelle at snart, veldig snart, ville han bli helt frisk av de smertene som gradvis hadde kommet i skuldermuskulaturen og gjorde det vanskeligere og vanskeligere å løfte armen,” skriver Dyrendal på bloggen til Skepsis.1
Akupunktøren lovte stadig at pasienten snart skulle bli helt frisk fra smertene:
”Det var kanskje lojalitet og stahet som gjorde at han holdt ut så lenge, for tilliten skrumpet for hver gang. Til slutt fikk han overtalt legen (som muligens var den som anbefalte akupunktøren i utgangspunktet) til en bedre undersøkelse. Det var en forkalkning som hadde skapt en skarp, beinete utvekst inne i muskulaturen som skar i hver gang han hevet armen. Et kjapt kirurgisk inngrep gjorde slutt på mange års plager.”
Historien om Dyrendals far demonstrerer flere problemfelter. For det første utvikles det en lojalitet mellom pasient og alternativterapeut. Alle som har vært både hos alternativterapeuter og konvensjonelle leger, vet at førstnevnte gruppe normalt bruker vesentlig lengre tid på pasientene sine enn sistnevnte. De samtaler, spør og gir empati. De har også gjerne forklaringer om at det er en prosess. Kanskje må det bli verre før det blir bedre. Og til syvende og sist vet man ikke helt hvor lang tid det vil ta, men til slutt vil behandlingen fungere, bare pasienten fortsetter å komme og dessuten følger eventuelle livsstilsråd til punkt og prikke.
Dernest kan denne lojaliteten føre til at pasienten ikke utforsker andre mulige forklaringer enn dem alternativterapeuten har lagt frem. Han eller hun virker – og er sikkert også ofte – oppriktig engasjert og medfølende. Imens går sykdommen/plagene sin gang. Som eksempelet viser, er det heller ikke alltid man får riktig diagnose ved første forsøk, og det kan til og med være legen som henviser til udokumentert behandling.
Healer «helbredet» cøliaki
I 2008 kunne den da 19 år gamle Caroline Hauge fra Sogn fortelle til bladet Cøliaki-nytt at hun hadde gått til en healer moren hennes hadde vært fornøyd med. Hos healeren lå hun på en benk, og han «brukte noen pinner» som han beveget over henne. Så erklært han henne for frisk med beskjed om at hun kunne spise normal mat igjen.
”Jeg ville gjerne tro på dette, for jeg syntes det var vanskelig å akseptere at jeg hadde fått en sykdom som vil følge meg resten av livet”, fortalte Hauge til bladet.
Det gikk imidlertid ikke så bra da Hauge skulle begynne med glutenholdig kosthold igjen. Hun ble raskt syk, og et halvt år senere slet hun ennå med plagene. Derfor stod hun frem for å advare andre med samme diagnose.2 Cøliaki er nemlig en kronisk sykdom, den kan ikke kureres, bare holdes i sjakk ved riktig kosthold. Og man kan bli veldig syk hvis man bryter dietten.
Utover oppslaget i foreningens eget blad, plukket ingen journalister opp historien. At noen har gått til alternativterapeut og ikke blitt frisk, eventuelt blitt verre, har ikke den samme nyhetsverdien som at noen er blitt helbredet.
Candida-syndromet
Jeg støter ofte på folk som har fått diagnosen candida. Det fører til mange pussige dietter og forestillinger. Candida er ikke en anerkjent diagnose innen medisinen, men populær innen deler av alternativmedisinen. Ideen bak candida-diagnosen er at det foregår en slags ukontrollert soppvekst i kroppen som må motvirkes ved hjelp av en nokså omfattende diett, hvor blant annet sukker og gjær kuttes ut. Eventuelt at kroppen reagerer allergisk på candidasoppen, som faktisk finnes naturlig i kroppen.
Ingen av mine «candida»-diagnostiserte bekjente har villet snakke om temaet, dessverre. Derfor henvendte jeg meg til en lege, som hadde erfaring med candida-diagnostiserte. Legen må av hensyn til mulig gjenkjennelse av pasientene være anonym:
”En av pasientene mine hadde vært på denne klinikken og fått vite at han hadde masse sopp i tarmene, såkalt candidasyndrom, som er en ganske omstridt diagnose. Han fikk beskjed om å la være å spise en mengde matvarer, og så gradvis introdusere dem igjen. Han fikk også soppmiddel av denne behandleren som han skulle ta over lang tid.”
Pasienten ble imidlertid så skremt over «soppen» at han ikke klarte å følge rådet om gradvis å introdusere matvarer igjen. Han sluttet nesten helt å spise og ble skrekkelig tynn, og legen mener han etter hvert utviklet en spiseforstyrrelse:
”I lang tid spiste han bare noen få skjeer med suppe og noen nøtter og en halv banan daglig. Jeg hadde timelange samtaler med ham for å få ham til å spise mer. Det var helt fortvilende. Han ville også stadig ha resept på mer soppmiddel. Jeg ville ikke gi ham resept, for jeg mente han hadde brukt det mer enn lenge nok. Det kunne også forverre situasjonen, siden middelet kan gi kvalme og magesmerter, noe pasienten allerede hadde, og som var noe av grunnen til at han vegret seg for å spise. Jeg tror allikevel han fikk det fra noen andre, for det viste seg at han blandet middelet i nesten alt han spiste.”
Som legen påpeker, hadde pasienten misforstått deler av informasjonen han hadde fått av alternativmedisineren. Men han var heller ikke blitt fulgt opp etter å ha blitt satt på en ganske ekstrem kur. Det ble legens oppgave å forsøke å reorientere pasienten, som ble tynnere og tynnere og slappere og slappere.
En psykiatrisk sykepleier med mange års praksis jeg snakket med i forbindelse med denne artikkelen, kunne fortelle at hun flere ganger har opplevd at pasienter klamrer seg til en candida-diagnose og setter himmel og jord i bevegelse for å få tilpasset dietten etter dette. Det fører ofte til at det er vanskelig å gjennomføre en fornuftig behandling, da pasienten mener at det eneste han eller hun feiler, er candida.
Sykepleieren mener en del av disse pasientene vil falle inn under kategorien personlighetsforstyrrelse, og at de gjerne har kommet mer og mer på kant med omgivelsene nettopp fordi de skyver candida-diagnosen foran seg og ikke forholder seg til de reelle problemene. Til slutt eskalerer det hele, og pasienten blir innlagt. Hun kjenner også til en pasient som utviklet spiseforstyrrelse i etterkant av en candida-diagnose.
«Slagg i nyrene»
En annen pasienthistorie jeg må formidle gjennom vedkommendes lege, handler om noe så prosaisk som eksem. Eksem er et felt de fleste alternativutøvere mener å beherske og som det ikke alltid er så lett å bli kvitt ved konvensjonelle midler. Den aktuelle pasienten hadde imidlertid en godt utviklet skepsis til leger og til kortison. Følgelig hadde han oppsøkt en fotsoneterapeut:
”Da han kom til meg, hadde han et forferdelig håndeksem på begge hender, forteller legen. - Det var til dels åpne sår og svært smertefullt. Fotsoneterapeuten mente han hadde «slagg i nyrene». Han hadde så fått fotsonebehandling og diverse teer og miksturer som skulle «rense kroppen». Han ble imidlertid bare verre, men fikk beskjed om at det ville snu når kroppen var blitt «ren». Det er ofte alternativbehandlere sier slikt – at man må bli verre før man blir bedre.”
Legen forhørte seg med pasienten om hva som hadde blitt tatt av prøver:
”Jeg spurte om «terapeuten» hadde tatt noen form for prøver for å påvise «slagget» på nyrene. Det hadde hun selvsagt ikke. Det var en ellers frisk mann, og det var ingen grunn til å tro at han hadde noe galt med nyrene.”
Legen tok allikevel prøver, og nyrene viste seg å være komplett normale. Derimot konkluderte hun med at mannens problemer nok kom av at han kom i kontakt med giftige stoffer i jobben sin:
”Jeg fikk etter en del om og men overtalt ham til å bruke kortisonsalve en stund, og han ble nesten helt bra etter to uker og var veldig fornøyd. Det var jo hyggelig for meg, for jeg fikk en høy stjerne, men han hadde altså gått med et smertefullt eksem i flere måneder mens denne ukyndige «terapeuten» prøvde å behandle ham. At hun påførte ham en forestilling om at han hadde noe galt med nyrene, var heller ikke greit. Det kan ofte være vanskelig å overbevise folk om at slikt ikke stemmer, og så går de og bekymrer seg for at det skal utvikle seg. Jeg tror denne personen ble beroliget da jeg fortalte at prøvene var helt normale”, avslutter legen.
Diett mot autisme?
Presset om å oppsøke alternativ terapi gjelder ikke bare for kreftpasienter. Lillian Halvorsen er mor til to jenter. Den eldste, på 10 år, fikk en autismediagnose da hun var fem år gammel. Siden det har Halvorsen titt og ofte slitt med velmenende råd om hva slags diett hun bør sette datteren på for å «kurere» autismen. Autisme er for øvrig en utviklingforstyrrelse, og vanlig medisin anser det ikke som noe man kan medisinere eller helbrede.
”En gang jeg var på seminarmiddag, ble jeg sittende ved siden av en dame som snakket om en gluten- og melkefri diett jeg burde sette datteren min på. Hun snakket i ett om det, og jeg kunne jo ikke komme unna. Det ødela hele middagen for meg. Nå har jeg blitt veldig forsiktig med hvem jeg forteller at jeg har et funksjonshemmet barn.”
Episoden med den velmenende damen er nemlig ikke noen enkelthendelse, men noe som går igjen. Og som oftest er det diett de velmenende råder Halvorsen til å behandle datteren med.
”Når det er din egen unge det handler om, blir det veldig sårt. Da kan det føles sånn at du er en dårlig mor hvis du ikke prøver. Og jeg må innrømme at det har hendt jeg etterpå har satt meg ned og googlet de forskjellige rådene”, forteller Halvorsen, som ikke har benyttet seg av forslagene:
”Det første som ble sagt av nevropsykologen da hun fikk diagnosen, var at diett ikke ville hjelpe så lenge hun ikke hadde noen mageproblemer. Jeg har også undersøkt mye selv og velger å støtte meg på forskningen. Barn med autisme er også ofte veldig kresne i matveien, og en diett ville blitt vanskelig å gjennomføre. Vi jobber jo allerede daglig med å få til et variert kosthold til henne. Unødvendige dietter vil jeg ikke utsette henne for i tillegg.”
Halvorsens opplevelse av at det mases fra omgivelsene om å prøve alternativ behandling, er ikke uvanlig. Den sier også noe om det presset som ligger på både syke og pårørende om å «prøve alt». Og om hvor akseptert det er å prøve behandlingsformer som ikke er vitenskapelig dokumentert.
Om å stå frem med historien sin
Det har ikke vært lett å få folk til å stå frem med historiene sine om mislykkede alternativbehandlinger, det være seg som pasienter eller pårørende. Jeg tror det skyldes to hovedfaktorer.
For det første er helse noe veldig privat og sårbart. Vi liker ikke å snakke om egen helse, især hvis problemene etter gjentatte forsøk ikke har fått en diagnose og dermed behandling eller forklaring, og vi ikke er blitt friske. Mange av dem jeg kjenner til som sliter med langvarige og udefinerte plager, er faktisk syke, men ingen finner ut av hva det er. Da prøves gjerne det meste. Å snakke om egne plager er ikke akkurat en underholdningssport i de fleste kretser av vellykkede, effektive mennesker. Ingen vil bli kjent som den som er sykelig.
Noe av den samme mekanismen kan inntreffe i forhold til avdøde pårørende. Man har ikke lyst til å «bakvaske» dem eller stille dem i noe negativt lys. Og kanskje har man støttet forsøkene og vil ikke se på det på annen måte enn at «vi gjorde vårt beste». På toppen av helseplagene kan man dessuten risikere latterliggjøring for å ha gjort desperate forsøk, eventuelt flere dårlige råd hvis det er en troende man snakker med.
For det andre knytter det seg en viss lojalitet til det man har investert tro, tid og penger i. Om man lenge har vært overbevist om at man har candida eller at energiene er i ubalanse, er det ikke så lett å snakke om det hvis det viste seg at det var noe helt annet som var feil. Og hvis man sliter en stund før man finner ut av det, kan man ha prøvd mye rart underveis. Kanskje har man gått i årevis til en alternativbehandler som har vært veldig empatisk, og man oppfatter ikke vedkommende som noen juksemaker.
Det hender selvfølgelig at pasienter står frem med sin historie om den gangen de var hos alternativterapeut og ble sykere. Men stort sett er det mirakelhistoriene mediene vil ha. De er nok også lettere å formidle, fordi det faktisk skjedde noe, istedenfor at det ikke skjedde noe, som jo ikke er så oppmuntrende eller underholdende.
Og miraklene går så videre fra det ene massemediet til det andre og lever videre på folkemunne. «Kjent fra media» er en reklame de fleste av oss har kommet over, enten det gjelder en «synsk» person eller en eller annen type helbreder.
Allikevel mener jeg at vi må bort fra denne flauheten, og fra å ubevisst bidra til fortsatt å la det gode ryktet til ymse helbredere leve uplettet videre når det ikke er grunnlag for det. Vi må begynne å fortelle om de gangene det slett ikke gikk bra. Til og med de gangene pasienten døde etter å ha blitt erklært helbredet. Dét burde være en nyhetssak.
Noter:
1 «Pasienthistorier fra den andre siden? Ja takk!»: http://skepsis.no/blog/?p=4677.
2 «Caroline stolte på en healer: - Gjør ikke samme tabbe som meg», i: Cøliaki-Nytt nr. 2/2008, s. 6.
_____
Opprinnelig publisert i Humanist nr 4/2010. Publisert på nett 1. februar 2011.
_____
Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen på Humanists blogg
Alternativ behandling forbudt uten aksept fra lege
Enstemmig ja til salmesang i Grimstad
Hjernen vr lurer oss
